Det grønne skiftet i Oslo

Det grønne skiftet i Oslo

Det grønne skiftet, Klima – og energistrategi for Oslo

Utkast til strategien ble lagt fram i januar.

Det inneholder, etter mitt skjønn, mye faglig godt håndverk. Spørsmålet blir hvor mye som vil overleve den politiske behandling. Her er åpenbare motbakker i vente.

Noe viktige formuleringer i strategien; «Oslo ønsker å være «fossilfri» i 2050.» Videre; «Klimautfordringen er uløselig knyttet til energibruk og –produksjon.»

Jeg noterer meg også at strategien legger til grunn at det skiftet i energisystemer som den beskriver drives fram av en annen logikk enn tidligere skifter. Tidligere kjøpte bonden traktor og solgte hesten fordi det var lønnsomt. Nå er det lengre ikke kost/nytte vurdereringene som sitter i førersetet, det er verdivalg.

Kommunen har tatt inn over seg, som det heter, at det er den måten et fellesskap må forholde seg til det som økonomene kaller «fellesgodets tragedie» på. Tragedien er altså at et tilgjengelig fellesgode vil bli brukt av hvert enkelt individ basert på en kost/nytte vurdering, hvis ikke fellesskapet regulerer bruken. Uregulert bruk resulterer i at fellesgodet forsvinner. Torskestammen på Newfoundland er et godt eksempel. Tidligere verdens største, forsvant i 1992 grunnet uregulert fiske. Som torsk er klima er et fellesgode, sier filosofene. Bruken må reguleres. Oslo kommune ønsker å bidra med sitt. Det vil de gjøre ved å innføre tiltak som ikke er privat- eller bedriftsøkonomisk lønnsomme. Så enkelt er det.

Hvilke grep ønsker Oslo å ta? Det er neppe overraskende at kommunen har en pragmatisk innstilling. Her er ikke forutsatt noen teknologiske nyvinninger, ingen forskningsstrategier, ingen månelandinger. Kommunen baserer seg på teknologisk «business-as-usual», men åpner opp for noen forsiktige unntak. Karbonfangst fra avfallsbehandling, brenselsceller i biler.

Kommunen skal oppnå sine målsettinger gjennom politisk håndverk; planer (både regulering og tiltak), organisering, insentiver, fortetting, utvikling av knutepunkt, infrastrukturtilpasninger. Strategien er utviklet i samspill med 40 virksomheter, kommunale, private og statlige.

Ønsket resultat er altså: Ingen klimagassutslipp fra Oslo by i 2050. Flott.

Forbruket i Oslo

Strategidokumentet kan ikke brukes som et oppslagsverk for energibruk, nåværende eller planlagt. De stasjonære «brukerne» (energi kan strengt tatt ikke brukes) tok ca 12,5 TWh i 2012. Elektrisitet sto for 9 TWh, mens olje, biobrensel og avfall leverte ca 1 TWh hver. Resten er litt gass og litt omgivelsesvarme (varmepumper). De mobile brukerne er vanskeligere å finne, anslås til ca 3 TWh. Oslo ligger dermed langt under landsgjennomsnittet for energi brukt til transport, som er 33%. Naturlig nok.

Hvor langt ned i energibruk kommunen ønsker å komme er ikke presentert som et samlet forbruk. Det er kun gitt noen delmålsettinger.

CO2-utslippene i Oslo angis til å være ca 500 000 tonn/år for stasjonære kilder og 870 000 tonn/år for mobile kilder. De skal ned til null.

Strategien har lagt inn en viktige premiss, som en teknolog vil trykke til sitt hjerte: Elektrisitet er en høyverdig energi som ikke bør benyttes der mer lavverdige energiformer kan anvendes.

Her er også tatt noen mer politiske valg. De som står bak strategien er av den oppfatning at insentivordningene for elbiler har vært «svært virkningsfulle» og de mener at insitamenter er avgjørende for endringer. Vi kunne koble til debatten om insentiver i form av kjønnskvotering, men lar det være. De politiske kjepphestene står på stallen, foreløpig.

Når det gjelder gjennomføringskraft kan man på kommunalt nivå kanskje ikke dele ut så mange gulrøtter, det blir mest pisk i form av avgifter på fossilkjøretøy og soner for trafikk som går på fornybart drivstoff. Den kommunale myndighet ligger innen forskjellige tilskuddsordninger, transport- og arealplanlegging, bompenger og parkeringsrestriksjoner og krav til utslipp fra transportvirksomhet av forskjellig slag. Disse mulighetene vil bli benyttet i fullt monn.

Jeg sitter igjen med et hovedinntrykk av at arbeidet mot nullutslippsbyen er et puslespill med veldig mange biter. Det er definert 74 tiltak innen til sammen 12 program. Det virker som en svært grundig gjennomgang av hele sakskomplekset.

For å vise bredden tar jeg noen svært få eksempler.

Innen programmet «Grønn varetransport» finnes tiltak som byutvikling (framkommelighet, omlastingsterminaler) og at Oslo skal bidra til plan for nasjonal og regional logistikkløsning med det mål å flytte gods bra bil til båt og bane.

Under «Utvikling av et fleksibelt energisystem med elektrisitet og vannbåren varme …» finnes tiltak om pilotprosjekt sammen med netteier for å utvikle og iverksette regulering av mikro-energisystemer… og å avsette arealer og utarbeide energiplan som en del av reguleringsvilkårene som legger til rette for … sammenkobling med sentrale energinett. Vi ser omrisset av det intelligente nett, med desentralisert kraftproduksjon.

Programmet «Overgang fra individuell biltransport til kollektivtransport, … » har tiltak om regulatoriske virkemidler i form av tiltak for å stagnere og redusere personbiltrafikken betydelig ved parkeringsrestriksjoner, differensierte bompengesatser, bildelingsordninger og intelligente transportsystemer. Det sies eksplisitt at man vil begrense biltrafikken inn i Oslo fra østsiden og vestsiden av fjorden.

Oslo er med i C40, en verdensomspennende kjede av større byer som arbeider med klimatiltak C40.org. Den beskriver seg som «The C40 Cities Climate Leadership Group (C40) is a network of the world’s megacities committed to addressing climate change.» Vi er kanskje ikke helt vant til å tenke på det, men vi må ikke på noen måte undervurdere byutviklingens betydning for klodens energibruk og miljøtilstand. Urbanisering er en svært sentralt globalt utviklingstendens som direkte berører store deler av jordens befolkning, og har svært omfattende konsekvenser. Se f.eks. energi.tekna.no/fremtidsbildet. De store byene skaper problemer, men har trolig også ressurser til å bidra vesentlig til å løse dem.

Oslo ønsker å gå foran som et godt eksempel, byen har satt seg et ambisiøst mål. Strategien de legger fram virker gjennomarbeidet. Byen ønsker å gå foran. Måtte de lykkes.

På Teknas fagblogg for samferdsel og infrastruktur finner du et innlegg av styreleder i Norsk Vei og Trafikkfaglig Forening, Helge Jensen, som også er basert på det samme utkastet til Oslos strategidokument.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Kommenter