Grønt skifte eller kaos, to teorier

Grønt skifte eller kaos, to teorier

Energiknapphet, langsom substituering eller sammenbrudd?
Vi kan være enige om at vi nærmer oss noen ubehagelige grenser, globalt sett. Knapphet på rent vann, mineraler, mat og primære energibærere ligger bak horisonten.
Tradisjonelt har teoretisk økonomi et ganske avslappet forhold til slikt. Pris og etterspørsel i marked henger sammen, blir prisen for høy går etterspørselen ned, alternativt kommer substituerende varer inn i markedet. Markedet etablerer seg på nytt, på et annet nivå eller med andre aktører.
Teoretisk økonomi har også et litt spesielt syn på energiressurser. De regnes ikke som input eller forutsetning for mekanismene i samfunnsøkonomien. Det er arbeidskraft, kapital og teknologi som gjelder. Energi er en vare som kan kjøpes som et resultat av den økonomiske aktiviteten.
Professor Charles Hall avviser dette. Han ser energi som «arbeidskraft» på lik linje med annen sosialøkonomisk relevant arbeidskraft. Et rent termodynamisk perspektiv, kan man si. Med det utgangspunkt utviklet han sine analyser av Energy Return On Energy Invested. (Les tidligere blogginnlegg: Energi koster energi). Med Halls utgangspunkt følger også naturlig at en reell energiknapphet må føre til en nedgang i makroøkonomien.

Geologen King Hubbert utviklet på femtitallet en generell teori om hvordan naturressurser utvinnes. Det starter i liten skala, når en «peak» og trappes så ned, på grunn av at ressursen forbrukes.
Et nærliggende eksempel er pollock, som delvis har erstattet torsk og hyse som hvitfisk på norske middagsbord. På grunn av knapphet erstattes de siste av den første, uten at vi brukere legger stor vekt på det. Kan oljen erstattes tilsvarende udramatisk? Det er et kort spørsmål, uten et enkelt svar.

Hall og Hubbert møtes nå, på en ubehagelig måte. Vi er, i olje- og gass-sektoren i den situasjon at de lave markedsprisene er lik eller lavere enn marginal produksjonskostnad. Dette er beskrevet mange steder. De mulige effektene likeså. Se for eksempel Kopits . Vi har altså en tilsynelatende knapphet på «ny» olje, forårsaket av makroøkonomiske forhold, ikke ressursbasen. Med Hubbert forstår vi hvorfor, Hall gir en mulig beskrivelse av effektene.
Klassisk økonomi vil si at vi, om vi trenger mer energi, kan kjøpe den. En høyere pris forsvares ganske enkelt av den sterkere makroøkonomien som medfører at vi faktisk trenger mer energi. En reell ressursknapphet inne olje og gass vil dekkes av andre energibærere som kommer inn i markedet ved de høyere prisene. Gitt en lang overgangsperiode vil dette kunne skje nærmest sømløst og vil medføre problemer som er løsbare.

Catch-22
En annen tilnærming tar Gail Tverberg. Hun legger stor vekt på Halls synspunkter og argumenterer med at knappheten på energileveranser vil krymper makroøkonomien, og dermed reduserer evnen til tåle høyere energipriser. Som altså vil være prisen på «ny» olje. Vi får et Catch-22; Faktisk økende kostnader ved produksjon av ny olje og gass (alternativt opprettholde eksisterende produksjonsvolum) krymper makroøkonomien. En krympende makroøkonomi blir mindre i stand til å dekke de økende produksjonskostnadene.
For Tverberg og hennes meningsfeller framstår dette først og fremst som en finansiell situasjon, ikke som et leveranseproblem. En slik situasjon kan utvikle seg til en global, økonomisk krise, hvor det ikke finnes en fasit for de riktige svar.
Den relativt lille, pågående krisen i Hellas har vist oss veldig tydelig at finansielle kriser raskt kan få omfattende konsekvenser og skape sterke, politiske konflikter.

En omfattende restrukturering av verdens energimarked vil ha enorme kostnader. Det er ikke bare et spørsmål om produksjonen av energibærerne, infrastruktur-endringene vil bli minst like omfattende. Og, hva med brukerne? Kommer seilskutene tilbake på de syv hav?
Et helt annet energimarked vil også resultere i omfattende endringer i internasjonale relasjoner. Saudi-Arabia vil bli en fattig ørkenstat. Russland nedgradert til et stort bondeland uten industriell produksjon verdt å nevne? Vi kan tenke oss de politiske konsekvensene.
Står vi i den situasjon at vind-, solkraft og kraftig forbedret batteriteknologi ikke er nok til å berge oss fra en vanskelig framtid med økonomisk kaos? At teknologien ikke kan redde oss?
Eller trenger vi, og vil få, den lange overgangsperioden som den klassiske økonomien vil være avhengig av. Det siste er å langt å foretrekke. For å gjøre overgangsperioden så lang som mulig; Økt trykk på det grønne skiftet, på grønn teknologi. Nå!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Kommenter