Ny kraftproduksjon, hvem vinner?

Ny kraftproduksjon, hvem vinner?

Kraftproduksjon står svært sentralt i mange sammenhenger, prisen på energi setter viktige rammebetingelser for all virksomhet. Kraftproduksjon gir store bidrag til drivhusgassutslippene og på sikt vil vi ikke kunne basere kraftproduksjonen på fossilt karbon. Det skaper et stort behov for å finne billige teknologier som kan erstatte tradisjonell varmekraft. Mange av de teknologiene som er kandidater er fortsatt umodne. Kan vi lære noe om teknologivalg ved å analyser produksjonskostnader?

The World Energy Council (WEC) and Bloomberg New Energy Finance (BNEF) forsøker. De har gitt ut en rapport hvor de analyserer rapporterte kostnader for kraftproduksjon fra forskjellige teknologier over hele verden.

Studien er omfattende og kan åpenbart gi referansedata for konseptplanlegging på mange nivåer og mange lokaliseringer. Jeg har lest den mest med det formål å finne om der kan spores systematiske forskjeller basert på teknologi.
Studien har en svakhet, den gir bare produksjonskostnaden for en total levetidsproduksjon, inkluderende kapital- og driftsutgifter.
I den sammenheng kompenseres det for kapasitetsfaktor, altså hvor stor andel av tiden enheten faktisk kan produsere kraft. Vind-, sol- og bølgebasert kraftproduksjon har generelt lavere kapasitetsfaktorer enn grunnlast-anlegg som kull-, vann- og atomkraft. Eksempelvis er solcellepanel i Kina angitt til en kapasitetsfaktor på 11%, britisk kullkraft til 98%.

Det som ikke er inkludert på kostnadssiden er nettrelatere kostnader, og heller ikke kostnadene forbundet med reservekapasitet knyttet til produksjonsteknologier som ikke kan gi kontinuerlig kraft. Derfor vil interessant, fornybar kraftproduksjon systematisk framstå som billigere enn den faktisk vil være, sammenlignet med kraftproduksjon basert på konvensjonelle grunnlastanlegg.
Det er forståelig at rapporten er svak på dette punkt, det vil være så godt som umulig å systematisere kostnadene forbundet med reservekapasitet. De vil være helt avhengige av de lokale nett og lokale kraftprodusenter.
Nedenfor skriver jeg om selvkostprisen på kraft levert fra de omtalte anlegg. Jeg beskriver dette av og til som prisen på selve anlegget. Det er upresist, men omskrivingene kan bli lange og tunge for leseren. Derfor, bær over.
Alt gjelder en analyse av de fire siste år.

Utvikling av kostnadsbildet

Når det gjelder vindkraft finner de at landbaserte anlegg blir billigere. Dette tilskrives stadig reduserte installasjonskostnader og mer effektive turbiner, spesielt ved lave vindhastigheter. Altså anlegg med økt kapasitetsfaktor. For vindkraftanlegg plassert offshore er utviklingen den motsatte. Der øker kostnadene etter hvert som erfaringene har vist at det vanskelige miljøet slike kraftverk står i krever mer omfattende konstruksjoner. Her påvises altså endringer som gjør landbasert vindkraft mer attraktivt enn offshore vindparker.

Solcellepanel har i perioden vist en sterkt fallende pris. Dette har vært såpass omfattende at den tyske subsidieringen nå er besluttet avsluttet i 2018. Kraftproduksjon ble for fristende lønnsomt for kraftprodusentene, og for dyrt for staten. Rapporten forklarer prisutviklingen først og fremst med Kinas etter hvert dominerende rolle som panelprodusent, og ikke som en teknologisk basert utvikling.

Solvarmeverk finnes nesten bare i Spania og USA. Her finnes flere utførelser. I bransjen har det skjedd en faktisk teknologisk utvikling med fallende pris som resultat for ett konsept, tårnbaserte kokere med varmemagasin. Det er for så vidt naturlig, med evne til å magasinere varme og levere kraft også etter solnedgang, øker kapasitetsfaktoren.

Når det gjelder biomasse- og avfallsbasert kraftproduksjon er det bare en teknologi som har vist en positiv kostnadsutvikling de siste fire år. Det den teknologien som gassifiserer organisk masse og bruker gassen som brensel i et gassturbinbasert kraftverk. Rapporten kommenterer selv at gassifisering var/er en umoden teknologi og at bedringen kan skyldes en dårlig utgangspunkt. Det er fortsatt slik at denne teknologien i snitt gir dyrere kraft enn den som produseres fra konvensjonell søppelforbrenning. Men på rett sted kan dette være en svært interessant kraftproduksjonsteknologi.

Jordvarme er åpenbart en moden teknologi, her spores ingen utvikling i kostnadsbildet.

Kraft fra havkraftverk, både tidevanns- og bølgebaserte har i perioden vist seg å bli dyrere. Dette kan kanskje tilskrives noe av det som er beskrevet for offshore vindkraft; Erfaringene viser at tidlige installasjoner var for optimistiske og nyere installasjoner er mer omfattende design- og operasjonsmessig. Datagrunnlaget viser at havkraft er den dyreste formen for kraftprodukjon, og den spås ingen stor framtid. Det hjelper her ikke at kostnadsutviklingen i tillegg går feil vei.

Vannkraft er en etablert teknologi og viser ingen kostnadsmessig utvikling i den analyserte perioden.

Kullkraft har vist en svakt økende pris i perioden, noe som tilskrives økende kullpriser.

Det gis ingen prisutviklings analyser for gasskraftverk basert på naturgass. Det skyldes at slike kraftverk er relativt lite kapitalintensive, og mye av kraftprisen bestemmes av gassprisen. Kraftprisen følger gassprisen, enkelt sagt.

Atomkraft kommer også i en slags klasse for seg. For disse er det kapitalkostnadene som dominerer bildet. Svært lang byggetid, og mye hemmelighold gjør det vanskelig å lage gode analyser av kostnadsbildet.

Hva er billigst?

Alle teknologiene leverer kraft til svært forskjellige priser, avhengig av kostnadsnivået der anlegget installeres, og stedspesifikke forhold. Minst spredning virker det å være i prisen på atomkraft.

Uansett, den billigste kraften får man fra vannkraftverk, ned mot 0,10 NOK/kWh. Gode gasskraftverk basert på gassifisert biomasse er faktisk i stand til å komme ned på samme nivå. Det må være interessant for en investor som kjenner til store ressurser av tilgjengelig biomasse.

Kullkraft kan også produseres svært billig. I beste fall ned mot 0,20 NOK/kWh. Andre gode, billige kandidater, som i beste fall kommer under 0,30 NOK/kWh, er biomassebasert kraftproduksjon i sine forskjellige former, jordvarme og vindkraft på land. Offshore vindkraft blir lett over dobbelt så dyr. Hywind vil muligens over tid bekrefte dette ?

De desiderte taperne er solvarme og havkraft. Selv i de beste tilfellene havner de neppe under 1 NOK/kWh.

Det er viktig å være klar over at jeg her refererer de beste resultatene fra alle teknologiene. De verste gir mye dyrere kraft, dårlig havkraft og solvarme kan ende opp med en kraftpris på 3 NOK/kWh, sier rapporten.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

3 kommentarer to Ny kraftproduksjon, hvem vinner?

  1. Bra innlegg om et viktig tema! Det bør imellomtid nyanseres litt. Strømkostnaden er relativ noe som også kommer fram i rapporten. Hvis ny strøm erstatter strøm fra for eksempel dieselaggregater er det prisforskjellen som teller. Offshore vind og havenergi kan anvendes slik som for eksempel øysamfunn og oljeplattformer. Det samme gjelder for småkraft som brukes lokalt/internt og anvendes som et ENØK tiltak, da bil nettkostnader kunne kompenserer for en eventuell høyere pris. I områder uten nett vil lokale energikilder ha en konkurransefordel (18% av verdensbefolkning har ikke tilgang til strøm). Noe av det mest mangelfulle i en slik prissammenligning er imellomtid mangel på prissetting av miljøkostnaden og fjerning av subsidiering i kalkullen. Når man ser på utvinning, transport og strømproduksjon er termisk strømgenerering noe av de minst energieffektive og miljøvennlige man kan finne på og det begynner å reflektere seg i kostnadene ettersom energimonopolene i verden blir avsvekket. Mer info om subsidiene i verden finnes i et spenstig rapor fra IMF http://www.imf.org/external/np/pp/eng/2013/012813.pdf

    Et pussig detalj i Worldenergy rapporten er imellomtid oppdragsgiver listen «Officers of the World Energy Council». Hvis man googler navnene kan man begynne å lure på hvorfor bare kull får CO2 kostnadene inkludert i prisutviklingen, nukleær energi blir omtalt rosenrødt og offshore vindkraft framstilles som så forferdelig dyrt til tros for den enorme satsingen i Europa (http://www.ewea.org/policy-issues/offshore/). Det at rapporten er helt blottet for referanser bør også tenne noen lys, men ellers et bra rapport ikke minst fordi den synliggjør potensialet i avfall og gir et sammenligningsgrunnlag. Dessverre ikke helt objektiv.

  2. Det er morsomt å konstatere at Teknisk Ukeblad 14. november har et større oppslag om det samme som dette innlegget tok opp: Offshore vindkraft (havkraft) er i ferd med å bli for dyrt.

Kommenter