En kopp kaffe…. begynnelsen på slutten?

En kopp kaffe…. begynnelsen på slutten?

I Dn.No Energi 27. februar leser vi at Statoil-sjef Helge Lund har varslet milliardkutt i kostnader. En av konsekvensene; folk skal ikke lenger få gratis kaffe på helikopterterminalen. Selv den lengste reise begynner med ett lite skritt. Er oljebransjen på vei inn i solnedgangen?

Det finnes flere eksempler. Seadrill mener at oljeprisen må opp.

Og Teknisk Ukeblad forklarer hvorfor oljeprisen må opp.

Behovet for økt oljepris er det egentlige temaet for dette innlegget. Noen mener at slik økning kanskje ikke er mulig.

Hva skjer hvis oljeprisen ikke går opp? Brasils nest største oljeselskap OGX Petróleo e Gas Participações SA ba om beskyttelse mot sine kreditorer i oktober i fjor. Dette er Latin-Amerikas største konkurs, selskapet har en gjeld på nesten 30 mrd. kroner.

Det kan se ut til at noen har begynt å ane noe. Statoil lanserer investeringsreduksjoner på 1,3 mrd USD i året fra 2016. Chevron tilsvarende en 5% reduksjon, altså 2 mrd USD i 2014. Hess reduserer med 30% over to år, Shell planlegger seg ned 20% og British Gas 2 – 4 mrd USD i 2015-16 i forhold til selskapets planer for 2013.

Det er trolig symptomatisk at Shell nå, i sin investorinformasjon, har begynt å gi løfter om cash flow i stedet for om produksjonsvolum. Det kan være lettere, og mer fristende, å snakke om penger enn om oljeproduksjon. Det er kjent at Shell hadde et vanskelig 3. kvartal i 2013. Selskapet hadde et fall i overskudd på 4 mrd. USD i forhold til 2012. Dette skyldes høyere letekostnader og mindre produksjon.

I April 2013 skrev jeg om litt om det samme fra et annet perspektiv, nemlig om den stadig økende energibruken for å produsere ny energi. Nå er det om kostnadene, mer generelt.

Steve Kopits har presentert denne knipen ganske grundig. Mye av det jeg skriver her er inspirert av dette foredraget.

Oljen er på vei til å bli for dyr

Kopits sentrale påstand er at vi er inne i en overgang fra etterspørsels- til tilbudsdrevet oljeproduksjon. Tradisjonelt har prognoser og planer i olje- og gassektoren vært basert på en antagelse om stadig voksende etterspørsel. I utgangspunktet sees slik etterspørsel å være uavhengig av produksjonskostnad. Tradisjonelle etterspørselsdreven produksjon opererer med en følgerekke som dette:

  1. Bruttonasjonalproduktet vokser (basert på «eksterne» variable og drivkrefter).
  2. Derav følger at etterspørselen etter olje vokser.
  3. Derav følger at oljeproduksjonen vokser.

Han hevde at dette nå må forstås på en annen måte, nemlig at økonomien i noen grad styres av oljetilbudet. Altså:

  1. Det produseres et volum olje (basert på ”eksterne” variabler, reservoaregenskaper og –lokalisering).
  2. Oljen selges til den pris bruttonasjonalproduktene tåler. En bærekraftig oljebransje må forutsette at denne prisen dekker produksjonskostnadene.
  3. Bruttonasjonalprodukt utvikler seg som en funksjon bl.a. av tilgjengelig olje (og energieffektivisering).

Det er 2. ovenfor som nå begynner å knirke. Oljeprisen har, grunnet stadig økende produksjonskostnader, nådd omtrent «monopolpris-nivået». Da er altså kostnaden ved å produsere en ekstra liter olje omtrent lik prisen den samme literen kan oppnå i markedet. Eller, sagt på en annen måte, denne oljen er blitt så dyr at kunden erstatter den med noe annet.

Vi ser dette i forbruk av olje og oljeprodukter. Det har i OECD-landene («Vår» del av verden) vært synkende noen år. BP Energy Outlook, Jan. 2013 (pp. 33, 39). Prognoser sier et fall på 5.6 mill barrel pr dag. USAs oljeforbruk har historisk vokst med 1,8% per år. I 2005 knakk denne trenden, og i tiden etter har forbruket sunket med 1,5% per år. Energiøkonomisering? Ja, men også mindre bilkjøring. Faktisk er 80% av unge amerikanerne uten jobb også uten førerkort. Økonomisk betinget endring i livsstil.

Vi mister den klare synliggjøringen av dette fordi forbruket i Kina og India er på vei opp. På den annen side, forbruksveksten per innbygger i Kina er langt fra like sterk som den var i OECD-landene da vi gjennomførte vår velstandsvekst.

Dette svir

Altså, produksjonskostnadene for olje har de siste årene økt med 10,9% per år. Samtidig har oljeprisen stått omtrent stille. Brent-prisen har faktisk sunket litt siden 2011. Dette svir.

Kopits presenterer data for 11 ikke statseide store oljeselskap. Marginal produksjonskostnad for dem var i 2000 10 $ pr barrel, i 2006 18,7 $ pr barrel og i 2012 51 $ pr barrel.

Han påstår at oljeindustrien må ha en oljepris over 100 USD/barrel, og Petrobras faktisk over 150 USD/barrel, for å kunne drive sunt.

Hva gjør de store?

Alle de store oljeselskapene utvikler program for «divestments». Som er det motsatte av «investments», det er nemlig salg av verdier. Pengestrøm og overskudd må opprettholdes. Kan man ikke klare det ved å produsere olje, kan man en stund klare det ved å selge arvesølvet.

Det kan se ut som om solnedgangen nærmer seg…

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Kommenter