Trenger vi en klimalov i Norge?

Trenger vi en klimalov i Norge?

Faggruppe for Energi, Industri og Miljø (FEIM) inviterte 25.feb. til et arrangement om klimaendringer og spesielt spørsmålet om vi trenger en klimalov i Norge?

Foredragsholdere var Borgar Aamaas fra Cicero og Ragnhild Elisabeth Waagaard fra WWF.
WWF var de som opprinnelig kom med forslaget om klimalovgivning i Norge og dette har vært diskutert en stund, uten at det har blitt konkludert.

Opptak fra arrangementet:

Opptaket viser at klima er noe noen har sterke meninger om.

Klimalov

Vi er ikke det første landet som eventuelt innfører en klimalov. Både Storbritannia og Danmark har innført klimalover, mens Finland og Sverige diskuterer dette.
Her i Norge har spørsmålet vært ute på høring, og klima – og miljøministeren inviterte 12.te januar 2015 til et høringsmøte. Videoopptak av møtet finner du her. Ministeren Trine Sundtoft innledet møtet med at 2015 skal være et klimaår og hun ønsker å avdekke om en klimalov er hensiktsmessig for å få til våre langsiktige mål.
Tekna leverte et høringsinnspill til denne høringen.

Til tross for intensjonen om å ta dette på alvor har utslippene våre dessverre vært økende de siste årene.

Tematikken har vært tilbakevendende i Teknas fagblogger, for eksempel kan du finne foredrag om det internasjonale klimapanelets delrapport på Teknas biologiblogg og klimaendringer har vært diskutert her i energibloggen.

Vel møtt!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

6 kommentarer to Trenger vi en klimalov i Norge?

  1. Anton Gjørven; her kan du se hvordan alkaliniteten I havet har utviklet seg:
    http://www.klimarealistene.com/2015/01/05/havet-er-ikke-blitt-surere/
    Jeg støtter ditt ønske om et uavhengig råd, men FNs Klimapanel IPCC skulle jo nettopp være det. Nylig avgåtte leder for IPCC,inderen Pachauri, innrømmer derimot at for han er klima «religion»! Ja, det er mye som ligner på at klimahysteriet er blitt en substitutt-religion for klimaalarmistene.

  2. Hei Stang, bare for å kartlegge om det er Miljøverndepartementet eller du som misforstår. Du sier

    «I Meld. St. 21 (2011-2012) fortsetter departementet desinformasjonen. Det mest oppsiktsvekkende er at det hevdes at klimagassene ”virker som takene og veggene i et drivhus” dvs. hindrer konveksjon!»

    Er det MD eller du som bringer inn konveksjonen? Alle vet at om tak og vegger i et drivhus utelukkende hadde hindret konveksjon, da hadde man bygd drivhusene av plank. Nei, drivhuseffekten er nok noe annet 🙂

    • Drivhuseffekten virker ikke slik Miljøverndepartementet beskrev den i Meld. St. 21 boks 2.2. Et drivhus varmes ikke først og fremst opp av at glasset absorberer varmestråling. Byttes glasset ut med plast som både er transparent for synlig lys og varmestråling, blir forskjellen liten. Åpnes derimot taket, får drivhuset raskt utetemperatur. Byttes luften i lukket drivhus ut med CO2, stiger ikke temperaturen – noe som kan vises eksperimentelt.

  3. En påstand i denne artikkelen er at temperaturstigningen kommer først- så stiger CO2 -innholdet i atmosfæren. Dersom dette er riktig stilles hele klimaloven i et merkelig lys. Da driver vi på med et kostbart spill drevet av forskere som har egeninteresse i å forfekte at CO2 utslipp gir økt temperatur når det egentlig er motsatt- at CO2 utslippet kommer fra verdenshavene pga økt temperatur i atmosfæren.
    Jeg tviler imidlertid på at dette kan være riktig- siden målinger viser samtidig at surhetsgraden i havet også er økende..
    Men denne forvirringen skyldes at ingen egentlig skjønner de grunnleggende prinsippene for balansen i atmosfæren og verdenshavene. Men baserer seg i hovedsak på statistikk og temperaturmålinger. Å opprette et uavhengig råd bestående av forskere som ikke har egeninteresse i at klimastatistikkene skal vise at økt CO2 FØRER TIL økt temperatur synes å være en god ide.

  4. Det fremgår av avtalen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at de slutter seg til St. meld. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Disse partiene ønsker ifølge avtalens kapittel 2 at Norge skal fremstå internasjonalt som et foregangsland og overgå Kyoto-avtalens forpliktelser. Målet er at den globale temperaturøkningen skal holdes under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå [1750]. Bidraget skal bestå i å redusere utslipp av gasser som absorberer og emitterer noe varmestråling bortsett fra vanndamp. Partene innrømmer samtidig at effekten av dette er ukjent, og at de har forventninger til ikke-eksisterende teknologi. (2.2)

    Ifølge den nevnte meldingen Norsk klimapolitikk er en bedre internasjonal klimaavtale det viktigste elementet i klimapolitikken. En slik avtale virker nå 8 år senere helt urealistisk. Det andre elementet om at Norge må bidra til utslippsreduksjoner i Kina og India m.fl., viste seg også å være virkelighetsfjernt. Det gjenstående tredje elementet om reduksjon av utslippene i Norge, kan ikke ha målbar effekt på global temperatur. Til gjengjeld kan det få store skadevirkninger på norsk økonomi. Å lovfeste en skadelig politikk vil øke politikerforakten og undergrave respekten for loven.

    Verken de tiltak som allerede er vedtatt eller en eventuell klimalov vil kunne bidra til å oppnå målet om å regulere global temperatur. Istedenfor påføres samfunnet store unødvendige kostnader. Mongstadprosjektet, der plantenæring (CO2) skal lagres i havbunnen, og elektrifisering av norsk sokkel er sløsing med ressurser og medfører store naturødeleggelser med monstermaster og kabelgater. Det største tapet består imidlertid i misbruket av våre knappe menneskelige ressurser. Slike feilprioriteringer må nødvendigvis gå utover forskning og industriutvikling. Kostnaden av dette lar seg vanskelig beregne. Tilfeldige positive bivirkninger bør heller ikke være et argument for å vedta en feilslått politikk eller lovfeste denne.

    Stortinget anmodes om å be regjeringen om en kostnadsanalyse av klimapolitikken. I den forbindelse kan opprettelsen av et klimaråd bestående av vitenskapsfolk som ikke er avhengige av den rådende klimapolitikken, være hensiktsmessig. Rådet bør foreta en kritisk gjennomgang av tidligere klimameldinger til Stortinget som jo er årsaken til den feilslåtte politikken.

    Ved fremleggelsen av stortingsmeldingen om klimatilpasning i Norge (2012-2013) pekte et par av stortingsrepresentantene på at Miljøverndepartementet hadde gitt gale opplysninger om havnivåstigningen langs norskekysten. Selv om instituttet, som var opphav til opplysningene, hadde avkreftet disse og oppdatert forskning forelå, valgte departementet å bruke disse. Opplysningene bekreftet åpenbar gal informasjon som fantes i St. meld. 34 Norsk klimapolitikk som var grunnlaget for det ovennevnte klimaforliket. Her heter det i kap. 1.1.1 at det ikke er usannsynlig at havnivået langs Norskekysten vil stige mer enn det globale havnivågjennomsnittet, noe som er umulig blant annet på grunn av landhevingen. I samme kapittel forledes også Stortinget til å tro at de naturlige klimavariasjonene skulle ha gitt en avkjølende effekt i slutten av forrige århundre. Faktum er at oppvarmingen fra slutten av 1970-tallet til slutten av 1990-tallet samsvarer med det som kunne forventes ut ifra eksisterende kunnskap om naturlige variasjoner.

    I Meld. St. 21 (2011-2012) fortsetter departementet desinformasjonen. Det mest oppsiktsvekkende er at det hevdes at klimagassene ”virker som takene og veggene i et drivhus” dvs. hindrer konveksjon! (Boks 2.2 Drivhuseffekten)
    I mai kommer en av verdens fremste atmosfærefysikere, Richard Lindzen, til Oslo. Lindzen, som er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, deltok i en høring om IPCC i det britiske parlamentet i fjor. Jeg oppfordrer Stortinget til å invitere ham til en lignende høring i Norge og kan være behjelpelig med å formidle kontakt til flere fremstående vitenskapsfolk.

    Det er maktpåliggende å få en korreksjon av den atmosfærefysikken og kjemien som beskrives i stortingsmelding 21 om Norsk klimapolitikk. Her vises det til at det er en klar sammenheng mellom svingninger i temperatur og innholdet av CO2 i atmosfæren samtidig som det underslås at vi kun ser et sammenfall, etter at de moderne CO2-målingene begynte, i en tyveårsperiode på slutten av forrige århundre. Sammenhengen består i at først stiger temperaturen, og deretter øker CO2-nivået i atmosfæren som en følge av utgassing fra havet.

    Regjeringen utøver sin klimapolitikk gjennom underordnede organer og organisasjoner som også er premissleverandører til politikken. Stortinget bør foreta en kritisk gjennomgang av ubegrunnede forutsetninger i klimameldingene. Stortingsmelding 21 forutsetter at klimaet er svært følsomt overfor små endringer i atmosfærisk CO2 mens observasjoner de senere tiår tyder på at det motsatte er tilfelle. Dette er også den enkle forklaringen på hvorfor den forutsagte stigningen i global gjennomsnittstemperatur er uteblitt. Miljøverndepartementet har også i dette henseende underslått nyere forskning.

    Et uavhengig råd bestående av vitenskapsfolk som ikke har egeninteresse av å opprettholde et trusselbilde, vil kunne orientere Stortinget om nyere forskning som tyder på lav klimasensitivitet for CO2. Rådet bør jevnlig rapportere til Stortinget om relevant forskning – også den som ikke samsvarer med den offisielle klimaideologiens dogmer slik de formuleres i klimameldingene.

    De nevnte stortingspartiene har inngått klimaforlik på sviktende grunnlag forårsaket av feilinformasjon fra regjeringen. Klimaavtalen kan derfor anses som ugyldig. En klimarammelov som ikke tar hensyn til dette, kan forsterke de negative konsekvensene av en politikk basert på feil grunnlag. Erfaringer fra de senere år viser behovet for at stortingspolitikere blir underrettet og holdt oppdatert om relevant forskning. Et råd bestående av uavhengige vitenskapsfolk, vil kunne rapportere til Stortinget om situasjonen innen klimaforskningen. Klimapolitikken bør baseres på falsifiserbare vitenskapelige utsagn ikke på ubegrunnede påstander som har til hensikt å bekrefte ideologien bak regjeringens offisielle klimapolitikk.

Kommenter