Sol og vind, veien framover

Teknologivalg

Langsomt dannes et bilde av hvordan den framtidige, bærekraftige kraftproduksjonen vil foregå. Solkraft (solceller, gjerne distribuert) og vindkraft blir de tunge teknologiene, globalt.

Det enkle er ofte det beste.

IEA sier i sin siste “Medium-term” rapport om fornybar energi at solceller og landbasert vindkraft vil stå for omtrent 1/3 hver av den nye, fornybare kraftproduksjonen de nærmeste 20 årene. Man kan lese det samme ut av World Energy Councils rapport fra 2013, referert nedenfor. Det virker ikke å være noen tvil om hvor de store volumene vil komme.

World Energy Council med partner Bloomberg New Energy Finance’s rapport “Cost of Energy Technologies” har jeg referert til før, og gjør det igjen. Den sier det samme som IEA, på en annen måte. Kull- og gassfyrte varmekraftverk, atomkraft og vannkraft er de billigste produsentene. Av de nye, fornybare produsentene er det solceller og vindkraft (på land) som er billigst i det man kan kalle storskala-segmentet. Det finnes andre billige alternativ som jordvarme, biomasse- og biogassfyrte anlegg som kan konkurrere der lokale forhold ligge til rette, men dette blir nyanser i det store bildet.

Siden det er relevant for noen av oss; Offshore vindkraft er dyr, men er allikevel i en interessant vekst, litt «mot spillets gang». Noe som kan skyldes at lokalisering av store kraftverk er enklere offshore enn på land.

EIA mener at verdens totale energibehov kommer til å være omtrent 200 000 TWh i 2030. Tallet inkluderer «produksjonsforbruk» og transport til brukerne. Det tilsvarer totalt omtrent 400 000 kvadratkilometer solcellepaneler, eller 45 millioner store (2,5 MW) vindmøller. Dette betyr ikke at det vil måtte nybygges slike enorme antall, fortsatt vil en stor del av behovet dekkes av konvensjonell produksjon, mye av den eksisterende allerede i dag.

Det virker som om teknologibildet i grove trekk er i ferd med å bli ferdig tegnet.

Finansiering

Fra min tid i Teknas program for «Renere produksjon», som for eksempel beskrevet i dette innlegget,  har jeg lært at ingen innovasjon kan gjennomføres basert på en «miljøvern»-motivasjon alene. Endringer må først og fremst være økonomisk lønnsomme.

IEA sier i sin rapport at det ikke lengre er nødvendig med tunge incentiver for etablering av vindmølleparker på land og solcelle-kraftverk. Dette i motsetning til offshore vindparker, solvarme og enkelte biomassebaserte teknologier. Rapporten oppgir nylig sluttede langtids kraftpriser i NOK/kWh til nett på solcellekraft i området 0,53 (UAE) til 1,04 (India) og landbasert vindkraft i området 0,37 (Egypt) til 0,9 (Tyskland). Dette er priser som ikke bør avskrekke investorene.

I en annen rapport mener IEA at verden, for å dekke det energibehovet som er prognostisert, i tiden fram til i 2040 må ha investert i mer kraftproduksjonskapasitet enn det som totalt er installert i dag. Og den peker på at det i mange land vil være nødvendig å etablere markedsmekanismer som gjør det mulig i det hele tatt å finne den nødvendige investeringskapitalen.

Sol- og vindkraft balanserer altså på kanten av bedriftsøkonomisk lønnsomhet, avhengig av rammebetingelser og lokale forhold. I enkelte markeder vil det være behov for nye finansieringsmodeller. Slike utvikles stadig.

Denne referansen viser hvordan investorer tenker rundt prosjekter, og risikovurdering. Her problematiseres f.eks. hvordan investorer oppfatter risiko i solenergiprosjekter. Det er et faktum at det finnes lite storskala, langtids erfaring med solcelleanlegg. Teknologiusikkerhet (driftssikkerhet, langtids produksjonskapasitet), lovgivning, framtidig prising av energi i de aktuelle markeder, og politiske forhold generelt, kundens langsiktige betalingsevne er vesentlig. Dette er i noen grad en Catch-22 situasjon, du får ikke lån til investeringer fordi du har få driftsdata å vise til. Du har få driftsdata å vise til fordi du ikke får penger til investeringer.

Fram til den tid det foreligger en solid erfaringsbase, vil det trenges spesielle mekanismer for å tiltrekke investorer. Rapporten analyserer firmaet SolarCity i perioden 2013 – 2014 og finner at de i den perioden har klart å øke tilgangen til finansieringskapital per dollar «anslått» verdi av solcelleinstallasjonene. Kort sagt, SolarCitys investorer tror mer og mer på at solkraft er en trygg investring.

Et interessant eksempel på en annen markedstilnærming gir Off Grid Electric som nå reiser kapital for installasjon av distribuert solkraftproduksjon til 1 million brukere i Tanzania. For å gjøre inngangsbilletten billig og attraktiv har de utviklet en leasing modell. Kunden leier et solcellepanel, montert på eget tak. Det følger med LED-belysning. Drift og vedlikehold tas av Off Grid Electric, som også selger kunden en radio og et TV-apparat, om han ønsker. Lavterskel og lavpris. Det blir mer sannsynlig at installasjonene vil levere strøm i lang tid, de er vedlikeholdt av profesjonelle. Det blir mer sannsynlig at kunden kommer til å fortsette kundeforholdet, han er blitt vant til TV i huset. Kreativt.

I mitt innlegg om solkraft i Afrika ble det beskrevet en forretningsmodell der Scatec Solar som rett og slett bare selger strøm fra sine egne solcellanlegg. En helt annen tilnærming.

Her finnes neppe en fasit på hva som er riktig. Åpenbart gir solceller en mulighet for distribuert, eller til og med off-grid kraftproduksjon som vindkraft ikke gir. Lokale forhold, geografi, kundegrunnlag, lovgivning, tilgang på kapital vil bestemme. Teknologien derimot virker gitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *